TianTian ser tilbake

TianTian kommer smilende løpende mot oss på rektorens kontor. ”Utlending!” sier hun begiestret og perker på meg mens hun ser på sin mor som smiler. 

Den skjønne jenta på 6 år er tydelig avslappet og glad. Men det har ikke alltid vært slik forklarer frøken Chen som har vært hennes lærer siden hun kom til døvesenteret i Mars: ”Da hun kom hit etter Kinesisk nyttår, var hun stille og virket nærvøs. Nå kan hun uttrykke seg bedre og er mye mer avslappet”. ”Det er rart å tenke på at hun kom hit i år” sier TianTian’s mor ,Yu LiTing, mens hun løfter datra opp på fanget.

Kinesiske nyttår i Januar var ikke lett for TianTians foreldre. TianTians far, He YaoMeng, hadde ikke fått jobb i byen ShenZhen i fjor sommer slik han vanligvis gjorde på grunn av den økonimiske krisen så han hadde blitt hjemme på gården. Kinesiske Nyttår ble derfor en sparsomelig fest og familien var bekymret for fremtiden. Familien bor i en fjellbygda SiCheng i YoungShun i det nordlige delen av HuNan provins. Det er natursjønt område, men også et fattig område.

TianTian skulle begynne på skolen, men foreldrene hadde mistet håp for at jenta kunne få en utdannelse da hun som døv ikke kunne gå på lokale skoler og døveskoler er ofte er relativt dyre og langt unna. Ei dame i en nabolandsby hadde hørt om dette døvesenteret i byen Changsha som ble startet av kirken i HuNan. De tok kontakt og fikk plass for jenta deres: ”Jeg hadde ikke trodd at vi skulle få plass så fort! Nå kan vi komunisere med jenta vår på en annen måte og hun hun vil etterhvert være klar til å gå på en lokal skole ” sier TianTian’s mor og smiler så hele fjeset lyser. ”TianTian lærer ikke bare å utrykke seg og snakke, men også åbeskytte seg fra ulykker” forklarer frøken Chen.

”Jeg har som mor også fått være med på kurs her ved skolen hvor jeg har lært hvordan jeg kan kummunisere med TianTian og utvikle hørselen hennes hjemme” forklarer fru Yu og synes det er fint å også bli utrustet av skolen: ”dette hadde jeg aldrig drømt om”.

Livet har fortsatt sine utfordringer for TianTian og hennes familie, men det er tydelig at livet og synet på fremtiden har et helt annet håp for denne familien enn det hadde var i begynnelsen av året. ”Har dere hørt noe om kirken som startet dette senteret?” spør jeg nyskjerrig: ”nei jeg kjenner ikke til kirken, men de frivillige som hjelper til her fra kirken er veldis snille” forteller fru Yu og ber TianTian vinke ”Adjø, onkel!” hører jeg mens jeg går nedover koridoren og ser ei blid jente vinke.

Tenk at vi får lov å gjøre en forskjell i livet til TianTian og de andre barna på døvesenteret i ChangSha!