Kunst for et bedre liv.

 «Hei Onkel!» sier Peng ShuSan (3) og klaterer opp på veven med et lurt smil på fjeset. Denne treåringen har mye energi og er i godt humør. Det er første gang han møter en utlending, og han legger ikke skjul på at han synes det er spennende å møte en «ekte utlending» som han sier.

Vi har akkuratt blitt invitert hjem til Mi ErMei (38) og blir varmt motatt med et smil selv om det er kaldt i leiligheten. Hun tilhører TuJia folkegruppen, og har nylig avsluttet et vevekurs for kvinner som er en del av  «Internasjonalt utvekslingsprogram for biogass» som NMS driver i YongShun, som ligger i Hunan Provinsen i Kina. På kurset lærer hun hvordan man lager tradisjonelle TuJua bilder. Dette kurset gir liv til en gammel håndarbeidstradisjon, samtidig som det gir en god inntekt for Mi ErMei og de andre kvinnene på kurset.

Mannen til Mi ErMei døde i år. Selv om hun smiler, bærer fjeset preg av sorgen. Klokken nærmer seg ni på kvelden og det er mørkt ute, men datra i huset, Peng ShuYi (12) er fortsatt på skolen da hun har kveldsundervinsing i dag. Kveldsundervisning betyr at hun må spise på kantina, som betyr en ekstra utgift. Mi ErMei vert nøyaktig hvor mye middag på kantina koster. Selv om kantina er veldig billig, teller Mi ErMei hvert øre. Hun har et stramt budsjett. For noen få måneder siden visste hun ikke hvordan hun skulle klare seg økonomisk etter mannens bortgang. Hvordan skulle hun kunne betale for datras skolegang? Grønnsakene på gården alene er ikke nok til engang å gi barna nok mat. Med veven og hennes nyvunnede kompetanse og vev, ser livet mye lysere ut forteller hun. Nå kan hun veve når det passer henne og bildene gir en god inntekt i tillegg til hveten hun høster på gården.

Mi ErMei kaster en ball på sement-gulvet i leiligheten, og Peng ShuSan løper etter den. Den lille leiligheten er spartansk innredet og det ligger to billige ødelagte kofferter og noen ødelagte leker ved siden av den enkle stolen jeg sitter på. Automatisk tenker mitt hode at «de ville fått bedre plass hvis de kunne kaste disse tingene». Da slår det meg noe: I Norge tenker vi ofte at de fattige ikke har noen ting. Det er delvis sant- de har svært lite. Men fattige her i bygda er også for fattige til å kunne kaste ting som er ødelagt eller de ikke trenger akkuratt nå. Å kunne kjøpe noe nytt senere er den rikes privilegie. Men det er tydeligvis ikke noe Mi ErMei er opptatt av i dag. Akkuratt nå er hun veldig takknemlig fordi hun har denne veven som hun har fått fra NMS. Den hjelper henne til å kunne tjene godt nok til å kjøpe kjøtt til sine barn nesten hver uke. Det er er jeg også takknemlig for!

Har du også noe å være takknemlig for? I dag ferier vi vår frihet og trygghet. Vil du være med å gi større frihet og trygghet til fattige kvinner som i likhet med Mi ErMei kan tjene til livets opphold på en verdig måte uten å måtte bekymre seg unødvendig for morgendagen?

Dette vevekurset for kvinner er en del av «Internasjonalt utvekslingsprogram for biogass» som gir biogass til fattige bønder i Kina og Madagaskar. Fordi kvinnene får bedre tid når de får biogass på gården (fordi de ikke lenger trenger å sanke ved etc.) har dette prosjektet startet flere kurs i Kina og Madagaskar som gir kvinnene en mulighet til å bruke sin «nyvunnede» fritid på en måte som kan bedre livet og familiens inntekt. Dette vevekurset er et av disse kursene for kvinner og Mi ErMei er ei av deltagerne. 

For 1500 kan du gi en hel vev til biogass tank til Mi ErMei eller en av hennes medstudenter- men du ka selvsagt gi en del av en vev (f.eks. en halv eller en tiende del). Gi en gave til dette prosjektet her. Beløpet bestemmer du selv.